Svartevatnet 26.-28.juni.

I helga har Ole, Rachel, jeg og hundene vært på Svartevatnet på Sunnmøre. Ole og jeg hadde mange fine turer opp dit før vi fikk unger. Nå har Rachel blitt så stor at hun greier å holde følge. 1 time og 40minutt brukte vi opp, det er bare oppoverbakke.... og 55 minutter hjem igjen. Jenta går godt i fjellet nå og til denne turen hadde hun fått seg skikkelig tursekk. Vi var spente på om hun greide å bære den fulle sekken hele veien, men hun klaget ikke en eneste gang.

Mita og Rachel setter fart opp mot vatnet.

Pause må man ha...... det hadde vært 31 grader denne dagen, så det var varmt nok å gå.

Her begynner vi å nærme oss toppen.

Framme ved vatnet.

Ligge på et svaberg og bare være til. Og kjenne solen varme i en luft som er så mild. Det er hva jeg kaller en smak av honning. Vite at man ikke har behov for noen ting. Nei bare kjenne gleden for alt som er omkring. Det er hva jeg kaller en smak av honning.............................(deLillos)

Minifamilien min på tur:-)

Fishingqueen? Hmmmm....

Så små kan de også være: en frosk ca 1,5cm.

Inne i teltet. I mangel av annet lesestoff ble hun liggende å lese "fjell og vidde" (hi hi!!!)

Vakker natur. Bildet er tatt opp mot "Lauparen".

På lørdag gikk vi en liten tur, og hadde med fiskestangen. Stoppet ved et par tjønner og Rachel var heldig for fisken var sulten! Så her fikk hun sin første fisk! På dette bildet napper det i stangen...

..fisken på vei inn mot land.

Stor jente får sin første fisk opp fra vannet.

Ikke så stor, men en fisk er en fisk.

Fangsten.

Pappa sa at den aller første fisken man fikk skulle man kysse.... det gjorde hun, men om det var en skrøne fra pappas side vet vi ikke.....

"Å, så DØØØØD jeg er!!!!!!" Vi la fisken uti vannet igjen...

...Erod snuste på den....... før den "VIPS!!!! Er visst ikke helt død likevel, HADE!!!!"

Mat må man ha, og hvis det var noe vi lærte denne gangen er at man ALLTID har med for mye. Men det er deilig å få varmet opp maten, så Ole gjør klar primusen.

Nam, kakao....

...og egg:-)

Ut på tur fant vi noen flekker igjen av årets snø.

Det var litt morro å skli på skoene...i allefall helt til man falt...

Solnedgang og teltplass. Mita snart klar for å legge seg til ro i teltet.

Morgen ved Svartevatnet. deilig å våkne til stille vann og 25grader i lufta.

Erod i sitt rette element!

Stort sett venner, i allefall likte de å sove sammen.

Her er Rachel snart klar for å ta fatt på hjemveien. Først må bare sekken pakkes. Grisen har fått sin egen lomme, slik at han kunne følge med på alt som skjedde på turen.

Bading og sol!

Og så kom endelig sommeren!!! Det er ikke så mye mer å si om den enn at den var etterlengtet!
Så nå var det fram med solkremen og badebassenget, og ungene badet til vi voksne ikke følte det var forsvarlig lengre.
Å smøre seg selv...og smøre mamma; Med et slikt smil greier hun å "smøre" seg til det meste;-)
Fram med sklia. Didrik venter forventningsfullt på plasket!
Å, det var skikkelig artig!
Sol og sommer er bare bare deilig!

Søndagstur i Kvandalen

Det har vært brukbart vær i dag også, men familietur ble det ikke. Bare Didrik og hundene som ble med. Jeg har aldri gått oppi Kvandalen fra Vaksvika, så det ville jeg i dag. Håpet på å komme meg til Høgsvora men det ble for vanskelig. Kanskje neste gang? Men det var morsomt å se hvordan Erod reagerte på å komme opp på fjellet, rullet seg rundt i lyngen og viste stor glede.
Utsikt ned mot Vaksvika.

Litt utrykt, men var heldig i dag også. Her er Høgsvora.

Brunost er godt!

Mita står parat, i tilfellet jeg skulle finne på å si "Vær så god".
Her er grunnen til at turen ble kortere enn jeg håpet på. Han løp jo fram og tilbake opp bakkene, så når det ble pause var han så sliten at han sovnet momentant. Litt liten ennå ja....

Tur til "Bjønnatua"

Vi hadde mange planer for lørdagen. Vi skulle ut på skikkelig tur. Pakket sekken og bilen full av unger og hunder for å ta turen opp til Grytavatnet...og kanskje enda lengre. Rart hvor lokalt regnværet kan være, men i den stien vi skulle gå hølja det ned. Vi snudde, reiste hjem igjen og tok med oss pikkpakket oppi seterveien litt over der vi bor. Men det funka det også, tror vi fikk til en fin tur for store og små. Og vi hadde været på vår side!
Ut på tur! I 14 dager framover skal vi passe shibaen Mita. Hun er 5 år, altså ei voksen dame. Hun har tatt på seg oppgaven å oppdra han lille og det skal vi si hun greier godt. Mita er lett for Rachel å holde i band, så de ble gode turkamerater.

Her er maurslukeren vår....

Fullt liv i maurtua. nam, noen ga dem mat.

På tur må man ha litt godsaker. Her nytes nonstop på remmemsetra.

mmmmmmmmmm, godt med drikke også.

"Heisann! Jeg er klar for mere, nå må dere slutte å drikke kaffe snart!"

Her sitter Rachel på "steinen" på "Bjønnatua" og det er god utsikt ned til Vestnes.

Mita speider utover.

Snart klart for en bra multesesong, ser det ut til.

Et lite hode titter opp fra lyngen og roper "HEI!"

På toppen av "bjønnatua" må man ha nytt påfyll....

...og det spiller ikke noen rolle med hva det er. Jord og mose smaker også greit på fjellet.

"eg er kaptein Sorte Bill....."

Bildet fra toppen av Bjørnetua. Vi trodde ikke at vi skulle greie å komme oss så langt, men jenta er veldig flink å gå i fjellet. Det må hun nok ha etter sin pappa....

Å, det er morsomt å rulle ned bakken i lyngen!

Vi var heldige med været på turen, men det så skummelt ut til tider.